(N) Arclight`s Fajiita Diamaond, SBI n.
Født 16.10.2011
Fajiita kom til oss januar 2012 fra (N) Arclight`s, Veronika Nordheim, ei oppdretter veninne, som jeg også lånte hanne av flere ganger.
Fajiita tok hele familien med storm, med sitt nydelige vesen, sitt herlige gemytt og skjønne personlighet.
Hun ble bestevenn, og adoptivdatter til Carmen fra dag 1.
Carmen ble Fajiita`s reservemamma, og det var sikkert godt å ha Carmen som vasket og stelte henne hele tiden.
De to ble etter hvert sterkt knyttet, og var ute sammen i hagen og koste seg, men luftegården den likte de ikke, så da likte de heller å være på baksiden av huset i hagen å lure på fugler, selv om de heldigvis ikke fikk tatt de.
En dag så hørte jeg et fryktelig rabalder inne på rommet til William, eldste sønnen vår, og der, stakkars hadde de fanget en grønnfink i vinduet. Hele rommet fra gulv til tak, var fult av fjær, og den døde fuglen fant jeg i gangen.
Carmen og Fajitta var det mye futt og fart i , og de var hele tiden sammen, de vasket hverandre, spiste sammen og lekte sammen og sov sammen.
De ble sterkt knyttet til William , eldste sønnen vår og han til dem, men var like glad i resten av familien, men William det var deres favoritt.
Fajiita var veldig nyskjerrig, og likte at vi kastet sneball på vinduet, da hoppet hun opp i vinduet for å fange den.
Fajiita var verdens snilleste katt, og hennes personlighet var helt overveldende. Hun var vakker og yndig, som kasterat ble hun enda vakrere, stor og flott, med en fantastisk tykk pels og stor og nydelig hale.
Takk til Veronika for verdens skjønneste og snilleste katt, vi vil alltid være takknemmlig for at du ville at Fajiita skulle komme til oss.
Men da Carmen ble fryktelig syk og til slutt sovnet inn januar 2021, så ble Fajiita sterkt preget.
Hun savnet Carmen, og vi viste ikke hva vi skulle gjøre.
Hun begynte også etter hvert å gjemme seg, og var ikke helt seg selv.
Så jeg tok henne ned til dyreklinikken for jeg trodde hun hadde urinveisinfeksjon.
Da det var koronatid, så fikk vi ikke være med på dyreklinkken, så jeg ble oppringt etterpå.
Og det som jeg trodde var en urinveisinfeksjon, var noe mye mye verre, ja det traff meg som et knyttneveslag i magen.
Fineste Fajjita, hadde flere pittesmå svulster i magen, og rønken viste at de hadde spredt seg.
Det var ingenting å gjøre.
Men siden hun var i godt hold, og ikke viste å ha vondt, så fikk vi henne hjem, men måtte til jevnlige ukentlige kontroller for å holde øye med henne.
Det var den tøffeste og fineste tiden med Fajiita, tøffeste for jeg viste at vi måtte ta farvel med henne så snart hun ble syk, og samtidig ei fin tid for vi fikk gjøre den siste tiden hennes til den beste tiden, hvert øyeblikk fylt av kjærlighet og kos.
Sånn holdt vi og Fajiita ut en måned, men da begynte symtomene å bli verre, så skjønte jeg at tiden var der.
Jeg dro ned med henne, og hun så på meg med sine azurblå øyne, hun viste at nå var tiden der.
Hun ville ikke inn i buret, og det var så tungt å måtte ta henne med.
Svulstene hadde spredt seg til lungene, og mens jeg sa hvor utrolig mye hun hadde betydd for oss, så sovnet hun inn med armene mine rundt seg.
Med ett så var hun borte.
Vi fikk bare ha Fajiita i 9 år i livet vårt, sykdommen tok henne i fra oss.
Det var noe av det tyngste jeg har opplevd i mitt 20 år som Birma oppdretter.
Og det har preget meg i måneder etterpå.
Men som min dyrlege sa : Det skal være vondt å miste en katt, for da vet du at hun var høyt elsket.
Hvil i fred skjønneste Fajiita, vi vil aldri glemme deg.